Redsel for hva barnet ditt skal oppleve

Kom minnnene dine fra egen oppvekst også susende inn når du ble mamma? Sammen med en redsel for at barnet ditt skulle måtte oppleve det samme? Og en mama bear i deg som skulle passe på at det skulle i alle fall ikke skje?

Av og til så kan det kjennes ut som om det du kanskje trodde du var ferdig med; alle de minnene om å ikke kjenne deg god nok, kul nok, alt mulig nok, til å passe inn eller å bli elsket eller være alt du er eller ønsket være, at de kommer tilbake med forsterket kraft når du blir mamma.

For du kjenner på en redsel for at barnet ditt skal måtte kjenne på det samme. Fordi du elsker de høyere enn alt. Og fordi du vet hvor vondt det kan være å ikke kjenne deg god nok. Å ikke ha den selvfølelsen som sier at du er god nok uansett. Som gjør at du tar de rette valgene for deg, og velger den veien som er rett for deg, ikke alle andre rund deg.

Og du vil gjøre alt for at barnet ditt ikke skal måtte kjenne på dette.

Men det er her, i den kampen for barnet ditt at vi trenger å se på hva det er vi faktisk gir videre, gjennom energien vår. ✨

Jeg og eldstemann var på bading når han var rundt 1,5 år. En utadvent sosial gutt som smilte og pratet til de fleste. Vi satt utenfor og spiste litt før vi skulle inn, og det gikk en mamma og litt større gutt forbi. Han smilte og ville si hei til de, men de gikk rett forbi og enset han ikke. Jeg satt og så på den lille gutten min som stirret etter de der de gikk bortover gangen.

Og så fikk jeg tanker om hva han tenkte; trodde han kanskje at de ikke ville se han? At de ikke brydde seg?

Jeg hørte meg selv si: “Jeg tror ikke de hørte deg...”

Og midt i det øyeblikket går det opp for meg, som om jeg stod utenfor meg selv og kikket inn i situasjonen: Jeg snakket fra mine egne sår! Mine egne følelser og redsel for at han ikke skulle kjenne seg god nok.

Og da er det den energien og sårheten jeg har med meg inn i situasjonen med gutten min.

Han var for liten til å tolke eller forstå. For han trenge det ikke bety noe at de gikk videre. Men han er intune med min energi, til hvordan mamma reagerer og er. Akkurat det sammme som at vi er redd for slanger eller annet. Vi VET at barnet tuner inn på kroppen og energien vår. Vi er tryggheten deres.

Og det var i det øyeblikket jeg skjønte at jeg trengte å styrke, heale og forløse det som lå inn meg, slik at jeg kunne velge den styrken jeg virkelig ønsket gi videre, at han er god nok uansett hvordan andre reagerer eller er.

Vi tolker situasjoner med barna våre fra egne opplevelser og sår med energien vi har bært med oss hele livet.

Barn lærere ikke av det vi sier, barn lærer av det vi gjør og er. De senser energien vår. De senser om det er noe galt eller noe ikke er som det skal. De senser sårheten vår og våre ubearbeidede sår.

Det er dette som er en av de magiske mulighetene som trer frem i foreldrerollen.🦋

De vi elsker mer enn alt annet vil vise oss akkurat hvor vi har ting som kan heales og forløses i oss selv. Gjøre oss mer friere. Og da er det det vi vil gi videre til de også.

Det handler om å eie historien vår og vite at selv om vi har hatt disse opplevelsene så betyr ikke det at barnet kommer til å ha de samme.

Og uansett så er barnet på sin egen reise, de skal ha sine egen opplevelser på sin måter. Med sin unike personlighet. Men de trenge ikke være farget av våre sår.

Barna viser vei. Til det du trodde du gjerne var ferdig med.  🔑

Ta imot muligheten til å gi deg selv det du trenger, ditt indre barn. Kjærlighet, det hun trengte når hun var liten.

Så kan du være den styrken du ønsker gi barnet ditt og bade de i den energien gjennom alle opplevelser de skal gjennom ✨